I dag skulle jeg gjennomføre siste økt i uke 4. (Nå er jeg oppe i hele 4 minutter sammenhengende jogging..!). Jeg la i vei og nøt duskregnet mot ansiktet, noe som kjentes bedre og bedre jo varmere jeg ble. Midtveis i den tredje løpeintervallen så hadde en viss truse sneket seg litt vel langt inn mellom skinkene og de som har løpt med en nysgjerrig truse vet at det ikke er behagelig... Den måtte altså ut.
Da jeg kom til en liten passasje mellom noen trær kikket jeg meg raskt rundt etter tilskuere, tok et godt tak i trusa og dro til... Og nå er jeg jo så sporty blitt at jeg selvfølgelig ikke stoppet for å gjøre mitt lille ærend, neida, jeg gjorde alt i fart! Dette førte til at truse-nappingen min førte meg helt ut av balanse, jeg skled på noe pollen eller annet nedfall fra trærne og landet med et klask i den våte asfalten. Rett på høyreskinka, så det sang! Jeg utstøtte et ganske høyt "ugh" idet jeg traff asfalten og må ha sett helt latterlig ut der jeg dro meg selv over ende (bokstavlig talt!). Heldigvis var det ingen som så meg, tror jeg... Jeg mumlet litt for meg selv og kom meg på bena igjen og jogget haltende videre mens jeg kikket meg over skuldrene.
Grunnet engstelse for flere fall og øm lårhals ble kveldens økt noe amputert... i alt ble det vel snaue 20 minutters trening (inkludert trusenapping, fall og slukøret hjemtur), men jeg sier meg fornøyd med det i dag. Helsa kommer først! ;-)
Håper alt er bra med deg. Måtte le litt, du skriver så utrolig godt.
SvarSlettFall er alltid sjokkopplevelser, har hatt et par selv. Sist var for noen mnd siden, på joggetur (det var sist jeg hadde ambisjoner om å begynne et nytt og bedre liv...) med hunden festet i magebelte rundt livet. Fint driv og dyret var i sitt ess, dro avgårde så det var bare å løfte beina og henge på. Helt til jeg klarte å snuble. Siden hunden (som er glad i å trekke) dro på fortsatte jeg i løpsretningen men mistet bakkekontakten. Følte at jeg nærmest lettet litt før jeg flatet av og gikk inn for landing. Etter nedslaget (V-stil) stoppet det brått, vel er dyret sterkt men det ble for mye for henne. Her hadde alle fornuftlige mennesker begynt å kjenne etter om bein var brukket eller andre kroppsdeler hadde tatt skade, men ikke forfengelige meg, nei. MIN første tanke var: Var det noen som så meg??? Løftet hodet fra asfalten (kun litt, for ikke å vekke oppsikt) og siden kysten var klar stablet jeg meg på beina og lusket hjem. Noe oppskrapt på hendene (først i nedslaget) og på knærne (tok nedi noe senere) men ellers var skadene begrenset til en psykisk knekk....
Håper du er like hel i dag, godt vi har litt polstring å lande på, ikke sant;-)?
Og jeg er helt enig, foretrekker å løpe i regn, det er forfriskende!
Hege
Ja hva gjør vi ikke for å holde programmet! Håper det går bra med lårhals og rumpemuskler i dag, kan høres ut som det ble grunnlag for litt frisk blåfarge også?
SvarSlettSelv våknet jeg med overskudd for første gang på en stund nå. Deilig å bare sprette opp av senga, og jeg er sikker på at det har med jogginga å gjøre. Bare om å gjort å huske det når man ligger trøtt og slapp på sofaen om kvelden.
-Hanne
Hei dere!
SvarSlettTakk for medfølelse :-) Det går greit i dag, men er enda ømmere i dag... Venter i spenning på et saftig blåmerke!
Hege: Hihi, måtte le godt av fallhistorien din også! Veldig levende og morsomt beskrevet, nesten synd ingen så deg for det så sikkert veldig morsomt ut ;-) Det er rart hvor forfengelige vi egentlig er... Selv holdt jeg på å begynne å gråte også, det hadde virkelig tatt seg ut :-)
Hanne: Supert at du våknet med overskudd! Det er utrolig som trening kan gjøre underverker... Men dessverre er det ikke alltid like lett å huske på det når sofaen roper, nei... Vi får være flinke til å minne hverandre på det :-)
Dere er tøffe, damer! Akkurat nå misunner jeg alle som er i stand til å løpe. Jeg har fått så vondt i en hofte at jeg rett og slett er uløpbar, og det er ikke moro...(særlig ikke siden jeg egentlig skal løpe maraton på lørdag -om to dager!- og ser at de 4,2 milene forsvinner i horisonten...jaja, det kunne vært mye verre. Sikkert.)Uansett ta dette som en påminnelse om at det er lurt å ha en forsiktig progresjon i treningen:)
SvarSlettVeslemøy
God bedring, Veslemøy! Vi skulle fulgt deg i ånden, alle 4,2 mil. Det er mitt store mål å klare det der en gang (fysisk, ikke i ånden), men det virker så uoppnåelig at jeg tør ikke si det høyt engang. Vurderer sterkt å kaste meg ut på 0 til maraton på et år-programmet når nygebynner'n er i boks, men vet ikke helt om jeg tør.
SvarSlettHege
Hei Veslemøy!
SvarSlettSå trist at hofta svikter og du ikke får løpt maraton! :-( Håper du blir fort frisk og rask igjen!
Jeg har i likhet med Hege også et hemmelig mål om å klare maraton engang... Beundrer virkelig dem som klarer å gjennomføre det. Synes det virker helt vanvittig å løpe SÅ langt, men samtidig er det noe ved hele opplegget som virker veldig forlokkende. Ikke minst må det være en fantastisk følelse å komme i mål...
Håper som sagt du blir fort frisk igjen, Veslemøy. Og ja, det er lurt å ha forsiktig progresjon i treningen... Har slitt med senebetennelse i begge leggene og bursitt i hofteleddet pga. for hyppig og brå trening, så jeg har erfart at det lønner seg å være tålmodig (selvom jeg ikke alltid husker på det...).
Guri :-)